Nå kommer det ett litt mere personlig innlegg, jeg kunne ikke vente lenger… Det er utmattende å være syk uten at det synes, men jeg gir ikke opp!
Det er vel ikke slik at man er enten eller – kronisk syk & sengeliggende eller frisk & oppegående? Jeg er iallefall ikke enten eller – jeg er kronisk syk & oppegående – jeg velger iallefall å se meg selv slik. Men det er krevende med små barn, familie med flere utfordringer jeg bør følge opp, en mann som jobber mye og venner som skal pleies – alt dette ønsker jeg å få til på best mulig måte. Jeg vil og har gode tanker om at det er viktig og riktig. Men tiden strekker ikke alltid til – jeg må hvile mere, men det er ting jeg MÅ gjøre. Jeg må på behandling opptil flere ganger i uken, jeg må være sammen med barna og jeg må forøke å gjøre jobben min. Men jeg må ikke ta vare på alle andre – spesielt i perioder jeg ikke er i form, men det er krevende å la være fordi jeg så gjerne vil. Jeg opplever så mange forventninger, sannsynligvis er det jeg som lager disse forventningene – men inni meg føler jeg at mange rundt meg har store forventninger til hva jeg kan gi av meg selv og hva jeg kan bidra med. Men jeg vet at det er kun jeg som kan sette standarden – jeg må bare komme dit at jeg stoler på det jeg selv sier som «beklager,- men jeg kan dessverre ikke allikevel». For det er det som er det største problemet – at jeg ikke kan allikevel… ambisjonen mine er at jeg vil få til absolutt alt – men når tiden er der så har jeg kanskje ikke mere å gi akkurat den dagen jeg har en avtale. Jeg føler at jeg svikter – jeg skuffer, det er kjipt og vondt. Det gjør at jeg ikke kommer over kneika så fort som jeg ønsker.
Fin formiddag…
…slitsom ettermiddag!
Selv om jeg er syk så er jeg frisk mesteparten av tiden, – det er jo fantastisk! Men når jeg er syk virker det som en hel evighet – jeg mister motet og blir utmattet og utålmodig! Men hva kan jeg gjøre, – kanskje stole mere på meg selv og mine egne avgjørelser. Ikke analysere og vurdere i dagesvis hvilke beslutning jeg skal ta, eller om andre kan mistolke min beslutning. Jeg og bare jeg kan ta hensyn til meg selv – dersom ikke jeg gjør det er det nesten umulig for andre å gjøre det. Jeg må forsøke å ta styringen over min tid, min helse og mitt liv – jeg må lede de rundt meg slik at de forstår. Om de ikke forstår så er det greit – jeg må iallefall ikke misslede de – dersom jeg til stadighet sier » det går fint» når det ikke går fint – er det jo umulig å vite at man skal at hensyn. Men jeg synes jeg snakker for mye om at jeg ikke er i form og at alle andre må ta hensyn til meg – jeg liker ikke følelsen av å være til bry – jeg vil bidra ikke ta…
Det jeg tror jeg vil formidle til både til meg selv og mine eller til alle som ikke alltid forstår sine nære og kjære er at vi kanskje må akseptere at vi ikke alltid forstår. Vi bør analyser mindre og godta at ikke alt er åpenbart eller behagelig. De aller fleste av oss har gode hensikter – de flest er gode mennesker men vi alle har begrenset med kapasitet – selv om noen føler en indre motor som aldri blir sliten. Jeg var litt slik før – uante krefter og ubegrenset med pågangsmot og gjennomføringkraft. Jeg savner den tiden – men innser også at livet som 2 barns mor over 40 år sannsynligvis ville blitt noe roligere selv uten plager.
Super dag – lever livet!
Men hva er kroniske plager – høres litt «old lady» ut – jeg er jo ikke det. Slike plager kan være så mangt og det er ikke nødvendigvis hemmende men mere krevende og koster litt mere å stå løpet helt ut. Det tærer å ha smerter og ujevn form – jeg har dessverre fått en autoimmun tilstand i kroppen etter at to graviditeter. Men fra før hadde jeg endel allergier og angst i forbindelse med alvorlige allergiske reaksjoner – dette ble dessverre verre etter at jeg fikk fikk krystall-syke og muskel smerter. Vertigo heter det på engelsk – litt enklere å forstå om man kaller det «virus på balansenerven» – absolutt ikke det samme men de samme symptomene. Mange av oss opplever dette en gang i livet – mest vanlig å bli kvitt det etter en dag eller en uke. Jeg er på mitt 3. år – fin i perioder men med tilbakefall nå og da. Denne gangen kom det ett kraftigere enn på lenge og det satt meg litt ut, avtaler må kanselleres og jobb må vente – barna venter ikke men blir bekymret og utålmodige – de vil jo helst at jeg skal være frisk og energisk, ikke sliten og stille. Jeg strekker meg veldig for at de ikke skal merke så mye – men noen dager kan jeg ikke røre meg og da blir det vanskelig å skjule. Andre dager er jeg mye bedre og da kan jeg gjøre hyggelige ting, – være med på aktivitet, dra på jobb eller møte venner. Men alt må bli litt på sparket fra dag til dag i slike perioder – det er ikke så lett for omgivelsene å forstå, – «du var jo så dårlig i går og avlyste vår avtale – men i dag er du på jobb…» Dette gjør at jeg til tider isolerer meg mere enn jeg bør nettopp fordi jeg ikke vil såre noen.
Men – jeg vil og er «begge deler»… Jeg må først og fremst akseptere at jeg er både syk & oppegående – så blir det nok enklere for andre og forstå etterhvert. Detter er mitt ansvar – mitt liv! Ikke minst – jeg digger jo dette livet med en fantastisk familie og veldig mange gode og snille venner som forstår, en variert jobb der jeg får brukt meg kreativt og en sosial person som liker å prate med alt og alle – litt for åpen og litt angrende til tider – men alltid med gode hensikter!
Fin mann – god støtte!
Jeg skriver ikke dette for å få forståelse for egen situasjon. Jeg vet at mange sliter med å sjonglere mellom egne utfordringer og en krevende hverdag, jeg er åpen og får mange historier i retur. Det som er vanskeligst i en slik situasjon er at du må velge hva du skal bruke energien din til, -hva er viktig for at du skal klare å gjennomføre hverdagen på best mulig måte for deg og dine nærmeste. Noen ganger tar man feil valg kanskje fordi man så gjerne vil bidra eller oppleve, andre ganger er det ubehagelig å ikke bidra på feks dugnad i barnehagen eller kioskvakt på idrettsanlegget. Som utenforstående kan nok dine eller mine valg og prioriteringer virke som om du er lat, uinteressert eller nonchalant. Jeg vet selv at det er lett å dømme eller feiltolke andres beslutninger – men vi må minne oss selv på at vi er ulike og har forskjellige behov og ønsker for hverdagen – vi alle kjemper vår egen kamp!
Be kind – always!
